For the love of hens

In the first few years of the last century, during his summer breaks at a farm, Norwegian schoolboy Thorleif Schjelderup-Ebbe spent time observing chicken. He noticed that when hens peck on each other—as they do when they fight, typically about food—they follow specific patterns. If hen A pecked on hen B, B would not peck on A. It didn’t necessarily mean that A was stronger or larger than B. Instead, it seemed like they settled on who was above whom at their first meeting and then kept that order unless some rare, dramatic event reversed it. Schjelderup-Ebbe published his first scientific paper about these observations only 19 years old in 1913. Around half a century later, the concept of pecking order had entered common knowledge. 

Schjelderup-Ebbe’s own life was quite dramatic. According to his son, a power struggle with Norway’s first female professor led to his Ph.D. thesis—that he wrote when working as a lecturer in Germany—never being approved and Schjelderup-Ebbe never getting a Ph.D. (It would be great to hear the story from the other side.)

Recently Phil. Trans. R. Soc. B published an amazing-looking theme issue on the centennial of pecking order research, I’m looking forward to digging into it! The centennial is of Schjelderup-Ebbe’s first publication in an international, prestigious journal (but maybe not the “birthday of the concept of a dominance hierarchy” as the theme-issue intro article says).

Many of Schjelderup-Ebbe’s observations in 1922 were already present in the 1913 paper. For example, he notices that the ordering is not strict—there can be triangles. Below is the section about the dominance relations (“Threatening sounds”) for you to practice your olden Norwegian or Google Translate. (I did my best to clean the OCR, but there might still be some bugs.) The rest of the paper describes the sounds of hens in other situations. Indeed, it sees the cataloging of different sounds as its main contribution. For Scandinavians, the entire original paper is much recommended. It’s written in a very spirited way, full of youthful enthusiasm and a genuine fascination for, and love of, observing hens.


Trudselslyd

Denne lyd forekommer i 2 modifikationer: I kan høres overalt hvor høns lever sammen. Uttrykker intet venskabelig sindelag; oversat til godt norsk betyr denne trudselslyd: “Gaa din vei!”, “Pas dig, for nu vil jeg hakke dig!” eller lignende. II ligner I meget, men er mere intens og betydelig mere langvarig. Brukes av 2 høner like før de gyver sammen i slagsmaal. Der er endda skarpere trudsel i denne lydfrembringelse. Begge modifikationer er klare og ofte vakre lyd, især II kan hos enkelte høner frembringes rent syngende og sterkt melodisk. I er over maate almindelig, især under maaltiderne, hvor kampen for til vørelsen gjør sig mest gjældende. Hakket kan da falde umiddelbart efter trudselslyden, som i samme øieblik efterfølges av det saakaldte “smaaskrik” (som jeg siden skal forklare nærmere) hos den hakkede høne.

Her kunde det kanske være av interesse at anføre en hovedlov [1] for hønsenes samfundsordning. Den er igrunden enkel, men tar sig tilsynelatende noksaa indviklet ut. Naar hønsene underordner sig den med lethet, maa dog vel vi kunne forstaa den. Den er interessant, meget interessant, men vil ikke kunne utledes ved kort samvær med dyrene. Jeg skal prøve paa at gi et indblik i denne lov:

[1] Eksistensen av en lignende lov har jeg ogsaa iagttat hos flere vilde fugler (f. eks. spurv, isfugl).

Man sier altid: “Hønsene hakker hverandre. — Meget feilagtig sagt! Hønsene hakker ikke hverandre i egentlig forstand: naar hønen A hakker hønen B, saa tør aldrig B hakke A. La os slaa dette fast. Naar dette er gjort, vil man si, at dette hakningsprincip er betinget av, at A er sterkere end B. Nu sier jeg: Dette kan være tilfældet, men slet ikke altid. Jeg skal komme med et illustrerende eksempel: Hønen C hakker D, og D hakker E. Naar altsaa C er sterkere end D og D sterkere end E, saa maa C vøre betydelig sterkere end E. Da skulde man vente, at C hakket E. Men det kan hønde, at E hakker C! Hvad kan dette komme av? Tingen ser noksaa regelløs ut. Ordning efter hønsenes styrkegrad glipper ialfald. Endda mere komplicert blir forholdet, naar vi betragter hakkingen i en hel hønsegaard. Princippet for hakkingen er dog — efter mine undersøkelser — klart og greit, naar vi tar hensyn til følgende: Allerede første gang to høner træffes paa nært hold, avgjør de, hvilken skal vøre “over” og hvilken “under” den anden — enten ved slagsmaal eller ved stiltiende overenskomst (sjeldnere). Den som da er saa heldig at bli “over”, faar saa i maaneder føre et herskerregimente over den anden, som maa finde sig i at bli hundset paa alle maater, bli jaget baade fra matfat og rede. Undertiden blir nr. 2 irritert ved dette, hakker igjen, og det kommer da til slagsmaal, for den første vil ikke slippe sin autoritet. Det man hyppig ser, er imidlertid det merkelige: En stor eller kraftig høne, F, lar sig uten at kny hakke hver dag av en svak eller liten spirrevip, H. Hvis F grep til forsvar, vilde den nok vinde i slagsmaalet og dermed for altid bli “over” den anden; men F tænker ikke paa at hakke igjen! Vanen gjør sikkert meget; F er vant til at vike for H, og da falder det den ikke ind at gjøre oprør. Nu vil man spørge : Men hvordan er det fra først av kommet istand, at den sterke F lar sig kujonere av den svake H? Dette kan hero paa flere omstændigheter: 1) F kan være et par aar yngre end H; følgelig har F i sine kyllingaar set H som en voksen høne. Nu er det jo altid saa, at de voksne høns øver et skrøkregimente over kyllingerne. Og F er avhængig av autoritetstro: Den har bestandig latt sig hundse av H før og fortsætter følgelig ogsaa dermed, efterat den seiv er blit voksen! 2) F kan være kommet ny i hønsegaarden, ha reist langt og været forskremt og træt ved ankomsten. Dette har saa H benyttet sig av; i et saadant øieblik vil det ha faldt let for den at faa det overtak, som den har beholdt siden. 3) F kan vøre blit overfaldt av flere mindre sterke høner, deriblandt H, paa én gang; deres forenede kræfter har beseiret F. Efterpaa vil denne da bli ræd for hver enkelt av disse høner.

Disse 3 tilfælder er alle meget hyppige. Hønsenes hakking er saaledes ikke tilfældig, som usakkyndige gjerne vil anta; den er avhængig av bestemte grundsøtninger, som alle høns — høner og haner — indordner sig under. Der eksisterer ikke 2 høns der lever sammen, som ikke har greie paa, hvilken av dem er “over” eller “under”. Og denne rangsorden er ikke saa meget avhængig av hønens styrke som av dens vanetro.

Men nulla regula sine exceptione. Het er bekjendt, at der inden mange dyreklasser danner sig venskapsforhold mellem to individer av samme kjøn. [1] Hønsenes hakkelov krydses en smule ay slike venskaper, som dog er sjeldne hos dem. Nogen meget intim grad uaar disse hønsevenskaper ikke; dyrene er ikke uadskillelige ! Derimot raader en rolig tilfredshet hos den ene ved synet av eller samvøret med den anden, og omvendt. Uten at hakke spiser de fornøiet av samme fat eller ruger side om side. Hønsene har ogsaa sterke antipatier. Som regel hader de gamle høns kyllingerne og søker paa alle maater at fortrædige dem [2]. Men ogsaa mellem de voksne høns indbyrdes kan der være meget fiendskap. Det gaar især ut over en ny høne, der — hvis den ikke forstaar at ta grundig fra sig — blir plaget meget av hønsegaardens ældre indvaanere, som tar lang tid til at vænne sig til det nye ansigt. Hakkeloven krydses dog aldrig av antipatierne.

[1] Groos l. c. side 166. W. Wundt: Vorlesungen über die Menschen- und Tiereseele. 2det opi. Hamburg og Leipzig 1892, s. 372, Brehm o. fl.
[2] Kr. Dyring: Norsk hønsebog, Kristiania.

Hanens trudselslyd er som regel velklingende. Forøvrig gjælder der omtrent det samme for den som for hønens; den optrær ogsaa i de to modifikationer. Er noget sterkere end hønens. Hanen gjør bruk av denne lyd ogsaa overfor høner den ikke liker, ikke bare overfor andre haner.

Groos [1] bemerker meget træffende om visse vilde fuglehanners kampe og om hunnernes forhold efterpaa: “Hunnen er ikke nogen prisdommer, men ligner snarere det efterstræbte vildt.” — Dette er ogsaa tilfældet hos hushønsene: Hønerne foretrækker av sig seiv ingen bestemt hane. Men den tapende hane tør selvfølgelig ikke nærme sig den tilbedte efter kampen, da seirherren passer paa som en smed. Av den grund alene kom mer altid den seirende til at vinde flest høner. Samtidig som den har held paa kjærlighetsstien, kommer den ogsaa til at beholde sin overlegne stilling overfor den anden hane i fremtiden. Dette sidste bunder, som man ser, ogsaa i hakkeloven.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s